Eg e våken, eg e våken!
Jeg fikk besøk i går av mannebein og han skal være her resten av uka. Det er egentlig litt rar følelse å tilbringe så mye tid sammen, men det er en herlig følelse. Det som er litt rart med det, er at jeg er så vandt til å være for meg selv, og ikke ha noen andre å ta med i beregningene når det er middag, hva man skal finne på, sette av tid til nødvendige ting som lekser etc. Også er det den derre vekkerklokka da. Han skal jo våkne kvart over 6, for å rekke å dra inn til byen til 7. Og jeg da som tidligst trenger å være på skolen til halv 9, jeg ekke vandt til å legge meg så tidlig, eller å stå opp så tidlig for den del. Men det er jo koselig, og jeg får jo mer ut av formiddagen.Ellers må jeg meddele at jeg skal si opp jobben min etter å ha jobba en hel dag. Hvorfor? Jo nå skal du høre. Jeg søkte meg inn i et reklamebyråd for å få mer erfaring som grafisk designer, men hadde sett for meg mer jobbing med reklame-delen. I dag er jeg promotør, og det vi gjør er at vi selger produktet til kundene. Det vil si: stå ute blandt folk og prakke på så mange som mulig et produkt jeg skjønner at de egentlig ikke har behov for, eller vil ha for den del. Det føles feil å stå å selge noe jeg ikke ville blitt med på selv. Og når jeg da kan ende opp med å ikke få lønn for den tiden jeg jobber i det hele tatt, da er det SÅ ikke verdt det. Jobben er lønnet ut fra provisjon, og i går jobbet jeg fra 9 til 5, og tjente ikke en jævla krone. Skal jeg ha jobb, skal jeg ha fast lønn. Jeg kan ikke leve på luft og kjærlighet. I tillegg har jeg ikke så veldig stor tro på arbeidsmiljøet slik jeg oppfatta det heller, uten å utdype det for mye.
Her er en liten musikkoverraskelse til dere, bare fordi dere er så koselige og leser bloggen min. Elsker denne sangen selv, og jeg får en god følelse av å høre den på morgenen. Enjoy!
Har du jobb, og trives du?
I helga har jeg "lurt" mammaen min. Dvs, Andreas (kjæresten til mamma) kjøpte en tur til bergen, og jeg lot som om jeg ikke visste noe. Det funka, og mamma blei veldig overraska. Det var kjempekos å se dem igjen, selv om jeg så dem i jula. Det som var litt småskummelt/rart var at jeg introduserte mitt mannebein for sjøla (mamma), og jeg må si jeg var spent om de kom til å gå godt sammen. Men det viste seg jo ikke å være noe problem, og jeg er lykkelig, for jeg er kjempeglad i dem alle sammen.
Det er kanskje rart å si det, men jeg synes det er digg å være tilbake på skolen, selv om jeg sliter noe sinnssykt med å bli ferdig med oppgaven min, og helt sikkert ikke vil bli ferdig før fristen. Men sånn er det noen ganger. Noen ganger må man ta vare på seg selv for å komme til hektene, og det kommer i første linje før skole, jobb og andre oppgaver man må ha. Uten en god helse, så klarer man ikke yte maksimalt, og da er det bedre å ta en dag for å komme til hektene igjen, om det er det som skal til.
Tidligere i år så postet jeg 
Jeg har drevet og søkt litt på sommerjobb og eventuelt tenkt at jeg kan starte på deltid før sommeren, men hadde aldri trodd at det skulle gå så fort som dette. I fjor sendte jeg ut godt over 60 søknader før jeg fikk i det hele tatt et intervju. I år er det forandret. Etter 12 søknader både her og der ringte de fra face2face reklamebyrå i dag og spurte om jeg ville komme på intervju. Jeg takka såklart ja med en gang. Ikke bare er drømmen å få jobbe kreativt, men det kan hende dette er det første steget i riktig retning. Om jeg klarer meg fint på dette, så ser jeg ingen grunn til at det kan bli berikende på mange måter, samtidig som det er bransjeerfaring. Gleder meg allerede til torsdag!
Jeg har vært sjuk, og trodde at de jeg bor med kunne ta LITT ansvar for rydding og vasking for en gangs skyld, men jeg tok visst feil. Det tror jeg er vaskekjerringa deres, og jeg har sendt ut en ganske så sinna mail til dem alle. Ikke bare roter de og lar være å vaske opp kasseroller, sette ting i oppvaskmaskinen etc, men når katta (som forsåvidt er min) drar toalettpapir utover HELE underetasjen, så lar de være å plukke det opp, til jeg blir frisk nok til å ta det. 
Er det virkelig slik et kollektiv skal fungere? Vi inngikk en avtale om at pusen var felles ansvar frem til vi flytta ut da jeg fikk han, og jeg trodde at de sku hjelpe meg litt. Men den gang ei. Jeg tømmer kattekassen for dritt, forer katten, koser med den, plukker opp alt den leker med som den ikke skulle, vasker, rydder og ordner. Hva gjør de andre? de bare kjefter på han så han er livredd dem, bortsett fra når de gir han en og annen matbit som han drar utover halve gulvet, som JEG må rydde opp.
Jeg har vært syk siden fredag, og har ikke hatt krefter til å gjøre annet enn å ligge i senga, se film eller se på ting på nett. Og i dag kom jeg over noe jeg ikke syntes noe om, nemlig 
Jeg har sovet 3-4 timer i natt, og kasta opp gjevnlig siden i går morgest. Jeg er sulten, men ikkeno holder seg i magen. Jeg vil ha paracet og ostepop, men butikken virker milevis unna. I dag synes jeg virkelig synd på megselv.
Det har vært masse oppstyr rundt denne 
Du sitter med kaffekoppen i hånda, kaldsvetter så jævlig at genseren er våt på ryggen og hodet ditt skriker noe sånt som at du skulle for faen gjort den helvettes oppgaven i går. Men neida. Her sitter du igjen. Du dunker hodet tre ganger i murveggen og er fast bestemt på å dø innen neste torsdag. Er det egentlig verdt det?
For å få lesere her inne, så er det ikke om å ha den kuleste konkurransen, eller den feteste designen. Det er om du leverer varene med å skrive, og å være intressant for målgruppen. Jeg studerer grafisk design, og skal helt sikkert en gang i fremtiden lage et eller annet for en målgruppe jeg aldri hadde trodd jeg skulle lage noe for, og derfor skriver jeg blogg. For å få feedback fra folk på hva de liker, ikke liker, hater eller elsker. Det hjelper meg å forstå folk på en helt annen måte.
Vi har alle latt være å høre på hodet. Men er det egentlig så
lurt?
Jeg fikk pakke i posten i går, men ingen sa noe til meg før i dag. Så da ble det litt bedre å være smått redusert i fra i går. Det var premien for å lage header til 
Rundt halv 12 så datt vi ut av leiligheten og bestilte taxi for å dra på byen. Og vi skulle egentlig på skipperstuen, men orka ikke da vi så køen utenfor. Så vi dro til TMP istedenfor. Da vi gikk tilbake, var køen ca like lang der også. Jeg som skulle være snill og låne vekk bankkortet mitt til hu ene som ikke var 18 enda, ble såklart stoppa i døra og spurt om legg. Jeg rota i veska for å finne den andre, men kom på: oi, den ligger hjemme. Så de andre gikk inn, så fikk jeg tilbake kortet mitt og sku gå inn. Jeg ble stoppa, og kom ikke inn for han hadde sett leggen min før. Så jeg måtte dra hjem og hente passet mitt for å slippe inn. Det er første gang jeg har blitt nekta inngang på et 18 års sted. I en alder av 21 år. DET er litt komisk.
Dagen er da kommet til lørdag, og mens noen sitter hjemme og ser tv, ligger andre fortsatt i senga med hodeverk fra kvelden før. Jeg for min del har nå ordna leiligheten klar for å ta i mot gjester. Jeg skal ha hjemmeparty. Det kan bli veeeldig intressant å se hva som skjer i dag. Jeg for min del prøver ikke å ha forventninger, men har det likevel.
Jeg synes det er veldig rart å tenke på at mennesker vi har rundt oss dag inn og dag ut plutselig er borte. Mennesker vi er glade i, og mennesker vi aldri legger merke til. En ting jeg synes er veldig ubehagelig, er når venner og bekjente går bort. Man blir sittende og tenke på ting som: Var vi så nære at jeg burde gå i begravelsen? Skal jeg sende blomster? Hva skjer om jeg ikke kommer? Det er kanskje litt egoistisk av meg å tenke sånn, men for min del så unngår jeg å gå i begravelser. Om jeg ikke må sitte i kirka og høre på en eller annen prest gnåle om en mann jeg ikke tror på og får meg til å føle meg som en overkjørt hamster med en tyggegummiflekk på ryggen. Jeg for min del ville heller hatt en begravelse der folk kunne sørge om de følte for det, og latt være om de ville komme seg over savnet på egenhånd. Det er ikke sagt at alle MÅ i en begravelse for å få sagt et siste farvel.
Jeg var så flink at jeg mista bussen da jeg sku dra fra min kjære i går kveld, så han måtte svippe meg hjem i morgest da han dro på jobb. Det er kanskje ikke så ille det, men den derre alarmen hans er kanskje noe av det verste jeg har hørt i hele mitt liv. Det er ikke det at alarmen ringer så jævlig, men han har TO forskjellige alarmer, og han slumrer dem i en time før han slår dem helt av. Det vil si at han ligger og hører på dem hvert femte minutt i en time før han står opp. Og jeg som våkner av klikket i mobilen FØR den ringer irriterer meg nesten grønn av sånne ting. Det minner meg om min stebror som lå og hørte på vekkerklokka til noen gikk inn og slo den av for han og spurte hva han drev på med, og han svarte: Jeg orka bare ikke slå den av. Da er det mye bedre bare å slå den av, stå opp og lage seg noe frukost. 
Jeg er kanskje en av de største disney fans'ene i hele norge. Jeg tror jeg kan de fleste filmene baklengs snart. Jeg har et nesten litt perverst forhold til tegnefilmer på alle språk. Jeg ser dem alltid på originalspråk med engelsk tekst først, så ser jeg dubbingen etterpå. Og det fascinerer meg hver eneste gang hvor mye en film kan forandre innhold fra språk til språk. Spesielt da anime og japanske tegnefilmer. I japan har de en veldig pervers humor, som vi i norge ikke er vant til, og derfor vil skjerme barna litt fra den. I tillegg så oversettes stort sett anime fra engelsk, og ikke fra originalspråket. Det synes jeg er litt trist, fordi man går glipp av så mange ordspill som kommer frem i den engelske tekstinga når man ser filmer og serier dubbet. Spesielt da serier som Naruto og Bleach.
Jeg HATER tær. Jeg har det som kalles for fobi mot tær. Spesielt guttetær med hår på. Jeg skjønner ikke hvorfor, men jeg blir fysisk uvel om jeg ser stygge tær. Det går helt greit å ha folk på besøk uten sokker, eller se folk gå uten sko, så lenge man ikke fokuserer på at tær er med i bildet.
Jeg la dette bildet inn på pc'en min i grunn fordi jeg synes det er helt genialt. Det er fotomanipulasjon på høyt nivå, og jeg er jo grafisk design nerd, og elsker alt som er estetisk pent, fint redigert eller bare surrealistisk. Og hva er vel morsommere enn et eple med ekle tenner og en lang ekkel tunge?
Det er kanskje ikke så mange som er like senvitiv som meg når det gjelder lys. Jeg har lys blå øyne, og det indikerer ikke bare at jeg er nordisk, har naturlig blondt hår og at begge foreldrene mine har blå øyne. Det kan også indikere at jeg er sensitiv for lys. Som mange kanskje ikke tenker over, så er det faktisk slik at de med lysest øyne er mest sensitiv for lys, og jeg er en av disse som ikke klarer meg uten solbriller. Spesielt ikke på vinteren når snøen lyser opp så mye. Det er ofte så ille at om jeg går ute i 30 minutter når det er sol og snø, så har jeg hodepine resten av dagen. Derfor er det VELDIG nødvendig at jeg alltid har et par solbriller i veska, til og med nå som jeg bor i bergen. Så alle som misunner blå øyne, vi må faktisk lide for skjønnheten.
Det er utrolig hvor lite man får gjort når hodet ikke henger med. Jeg har hatt en del å tenke over i det siste, og har ikke fått samlet krefter til noe annet enn å tenke, spise og sove. Når jeg først blir opphengt i noe, så slipper det ikke taket med det første. Det er derfor jeg ikke har oppdatert bloggen så veldig ofte den siste uka, rett og slett fordi hodet ikke er der det skal være. Men det kan hende morgendagen bringer ting som kan være oppklarende for både det ene og det andre.